Ammunisjom er en fellesbetgnelse på eksplosiver og prosjektiler til ulike håndvåpen og våpensystemer. Ordet ammunisjon kommer fra det Latinske ordet “Munire” som betyr å forsyne. Når man snakker om ammunisjon snakker man om både patroner til pistoler og gevær, rifler etc, samt missiler, granater og eksplosiver piler, til pil og bue. I dag bruker man stort sett bare uttrykket når det gjelder patroner til håndvåpen og større missiler.
Historien
I en tid hvor skytevåpen var en ny oppfinnelse var det utelukkende svartkrutt, som måtte tennes manuelt, som ble brukt til å avfyre et våpen. Prosjektilet i seg selv var ofte det man måtte ha for hånden. Det kunne være metallbiter, stein eller blykuler. Allerede på tidlig 1500-tallet begynte man å utvikle prosjektiler som ligner mer på de vi kjenner i dag. På samme tid utviklet man “riffling”. Riffling innebærer at prosjektilet spinner rundt i løpet på våpenet før det forlater våpenet, og slik oppnår man langt bedre treffsikkerhet. Videre utviklet man et nytt avfyringssystem som gikk bort fra svartkrutt, som er enormt ustabilt. Den nye avfyringsmekanismen benyttet flint som slo mot metall som igjen antente en liten del krutt bak i prosjektilet. Etter som mennesker lærte mer om våpen utviklet de en rekke nye og forbedrede metoder, både for avfyring og patroner. Fra flintlåsen videre til perkusjonslåsen som kom først på 1800-tallet, til dagens patron med prosjektil, krutt og tennladning i en og samme hylse.
Ammunisjon til håndvåpen slik vi kjenner dem i dag ble oppfunnet av en franskmann som het Claude-Étienne Minié. I 1847 oppfant han det som siden ble kjent som “Minié-kulen”. Dette var et sylinderformet prosjektil som var hul i bakkant. Det hule prosjektilet sørget for at prosjektilet satt bedre i våpenet, og man oppnådde bedre lengde og treffsikkerhet. Det var Claude-Étienne Minié sin oppfinnelse som la grunnlag for de prosjektiler vi bruker i dag. Det første prosjektilet som benyttet en patron hvor man hadde både prosjektil, krutt og tennladning samlet i en og samme enhet, kjent som en hylse, kom rundt 1860. Dette medførte at man kunne lade atskillig raskere og man kunne avfyre opp til 9 skudd i minuttet. Siden overgangen fra svartkrutt til prosjektiler har det vært meget få endringer innen ammunisjon til håndvåpen.
Ammunisjon kalibre
Ammunisjonen for pistoler og rifler finnes i to hovedtyper. ”Centerfire” hvor tennhetten er plassert midt i hylsens bunn og ”Rimfire” hvor tennsatsen er å finne innlagt i hylsens bunn. De fleste prosjektiler til rifler er av typen Rimfire. Med unntak av noen meget spesielle prosjektiler som utelukkende kan brukes på spesialvåpen, benytter de fleste håndvåpen et av følgende prosjektiler .22 IR, 7,65 mm Browning, 7,65 mm Parabellum, .32 S&W Long, 9 mm Parabellum, .38 Special WC, .38 Special Ogival, .357 Magnum og .44 Magnum.
Patroner av typen .22 lr benyttes nesten utelukkende ved presisjonsskyting, altså i konkurranser. .22 Ir kommer utelukkende som rimfire og er alltid ladet med en lett kule av bly. Patroner av denne typen er meget rimelig i forhold til andre typer og gir skytteren meget god treffsikkerhet.
7,65 mm Browning ble utviklet av den amerikanske pistolsmeden John M Browning i 1899, og var den gang bare beregnet på hans patenterte automatpistol. Den kom i 1899 og var verdens første håndholdte automatpistol. I dag brukes denne ammunisjonen mye i lette håndvåpen, som f.eks. i politiets tjenestevåpen verden over.
Hjemmeproduksjon
Ønsker man å redusere sitt forbruk av grovkalibret ammunisjon, kan man lage dem selv. Det vil si man må kjøpe tomme hylser, eller ta vare på sine brukte hylser etter at man har avfyrt et skudd. Såfremt en hylse ikke påføres skader kan den brukes opp til flere ganger. Det er fullt tillatt for en person med våpenkort å lage sin egen ammunisjon i Norge, men det anbefales at man gjennomfører et grunnleggende kurs hvor man lærer mer om sikkerhet og utstyr før man setter i gang produksjon. Husk også at alle bestanddeler til ammunisjonsproduksjon skal oppbevares på en forsvarlig måte.
